Sankt Peter beretter en episode fra opstandelsens morgen (1946)

Da løftet Gabriel sin sølvtrompet
og gjennem rummets øde majestet,
klang, kallende til liv, en storm av toner.
Og kloden skalv. Nu våknet millioner:

De døde stumme liv som lå begravet
i jordens skjød, i dypene av havet,
de brøt sig frem av bølgen, op av mulden,
fra jungelsumpene og isbrekulden,

de reiste sig fra gravens klamme gys
med nye legemer i livets lys.
De pustet lykkelig og dypt og fritt.
Glad runget jorden under deres skritt.

Og Guds herolder suste fjernt og nær,
og ordnet disse gjenopstandnes hær.
Så gikk de fremover mens hjertet bevet:
var navnet blitt i livets bøker skrevet?

Og evig nye døde kom og kom
i blek tumult på veien til sin dom.
Da lød der ordrer – skingrende, intense,
fra landet bak den amerikanske grense.

Det var vel helst en blodfull veteran –
i fredstid stormester i Ku-Klux-Klan –
som skrek det ut: hver patriotisk ånd
har raskt å rykke frem til Washington,

og holde sig til mønstringen parat
ved graven hos den ukjente soldat –
som nu steg op på andre dødes vis –
og eskortere ham til Paradis.

De kom, de kom! Bedekket med medaljer
med brede skuldrer og med smekre taljer,
krigsveteraner fra Haiti, Kuba
og Frankrike, – ført an med horn og tuba

Og yngre slekter – som var ikke borte
når det gjaldt krigersk snitt, især i skjorte,
de kom marsjerende med blikket tendt
av arisk kraft til hundrede procent.

Det drønnet på den store aveny
titusen menn, titusen menn på ny.
Slutt på! skrek baktroppen idet den kom –
kan hende er han gått, og graven tom!

O nei. Da hele hæren var nådd dit
lå graven uberørt og marmorhvit.
Vær stille! Hør! Dypt under stenen lød
en uro som et barn i morens skjød.

Da grep de sine redskap. Fliser føk
fra mausoleet, jorden stod i røk.
I feberlengsel grov de helten frem.
Den ukjente soldaten ventet dem.

Selv hjalp han til da hendene blev fri!
Snart er hans mørke fangenskap forbi.
Snart kan de skimte helten der han ligger …
«Forbarm dig Gud!» de skrek – «det er en nigger.»

Først dødsstillhet, den stumme vantros gru.
Så galehuset, et avsindig nu,
de hylte, breket, hulket: protester!
Da steg han op, og intet nyttet mer.

Man snakker om opstandelse! I skrekk
og hat og harm drog æresvakten vekk.
Men midt blandt marmorgravens brutte sten som
var veltet bort, stod den opstandne, ensom.

Min dag var slutt. All dommens gjerning gjort.
Og langsomt låste jeg min perleport.
God tid jeg gav mig. For som dere vet
var tiden ophørt. Det var evighet.

Men fra den gylne sol som ikke sank,
skred der en mann imot mig, mørk og rank,
den ukjente soldat, bedekt med jord og slam,
og mens han steg mot Gud, steg der en sang fra ham

«Dype flod, mitt hjem er over Jordan.
Dype flod, jeg vil over dig for å slå leir.»
Stigende, syngende:
«Dype flod, mitt hjem er over Jordan.
Dype flod, jeg vil over dig for å slå leir.»

Nærmere, høiere:
«Dype flod, mitt hjem er over Jordan.
Dype flod, jeg vil over dig for å slå leir.»
Ved Jaspis-muren:
«Dype flod, mitt hjem er over Jordan
Dype flod,
o Gud,
jeg vil over dig for å slå leir.»

Da sprang jeg frem, og åpnet porten vidt.
Syngende skred han inn, med lange, ledige skritt
Syngende gikk han den gylne vei,
den skinnende trone imot.
Sangen fra strupen paret sig med
drønnet under hans fot.

Engelsoldaten høi og sort, ensom som ofte før,
skridende op den gylne vei, og foran Guds trone: honnør.

Syngende, syngende, syngende,
syngende stolt og fri,
syngende, syngende, syngende,
til himlen selv stemte i:

«Dype flod, mitt hjem er over Jordan.
Dype flod, jeg vil over dig for å slå leir.»