Sangen (Ukjent)

Sangen har lysning, og derfor den gyter
over ditt arbeid forklarelsens skinn;
sangen har varme, og derfor den bryter
stivhet og frost så det tør i ditt sinn.
Sangen har evighet, derfor den skyter
fortid og fremtid i hop for ditt syn,
tenner uendelig attrå og flyter
bort i et lys-hav av lengsler og lyn.
Sangen forener, idet den fortoner
mislyd og tvil på sin strålende gang;
sangen forener, idet den forsoner
kamp-lystne krefter i samstemmig trang:
trangen til skjønnhet, til dåd, til det rene!
— Noen kan gå på dens lys-lange bro
høyere, høyere, fram til det ene
som ikke åpnes for annet enn tro.
Fortidens lengsler i fortidens sanger
kaster vemodig en aften-rød glans;
samtidens lengsler i toner vi fanger
inn for en ettertids sjel-fulle sans.
Slektenes ungdom i sangen har møte,
tumler sin stund i de tonende ord;
— fler enn vi aner, ja, ånder av døde
vugges i kveld i vårt festlige kor.