Sang til Vardø (1946)

Mot havets stride austenvær
står øya gold og øde.
Her finnes ikke håp for trær
og jord gir ikke grøde.
Men mellem stein slo slekten rot,
der ingen dvergbjørk stod imot.
Hvor stort og tappert mensket er
som reiser sig mot ødet.

Alt liv vi ser har slitets menn
fått vristet ut av døden.
Men det de selv stod med igjen
var ofte nakne nøden.
Og ikke nok med storm og slut:
i havnen ventet fremmed fut.
Og arme drar de ennu ut…
Men disse menn erNorge.

De holder her en grensepost.
Med sine arbeidsnever –
de verger liv mot ødets frost,
de gjør at landetlever.
Når vinternatten velter frem,
står lys imot fra deres hjem;
og det er tid å lønne dem
hvis liv er landets grense.

Hvor dyrekjøpt er dette land –
der sommerhavet vugger
med lyset fra soleigul strand
og kvite barnelugger.
Og sverm av sjøfugl blir hernord
til luftens eget blomsterflor,
og nyskapt ligger håpets jord
i midnattsolens under.