Salme (1880)

Ære det evige forår i livet,
som allting har skapt!
Oppstandelsens morgen det minste er givet,
kun former går tapt.

Slekt føder slekt,
stigende evne den når;
art føder art
i millioner av år.
Verd’ner forgår og oppstår
Intet så smått at ei finnes et mindre
ingen kan se.
Intet så stort at ei finnes et større
bortenfor det.
Krypet i jord
berge jo bygge det kan.
Støvet, som for,
eller det skyllende sand
riker har grunnlagt en gang.
Uendelig alt, hvor det minste og største
løper i ett.
Ingen skal skue det siste, — det første
ingen har sett.
Ordenens lov
bærer det alt i sin favn.
Frukt og behov
føder hverandre; vårt savn
møter det samledes gavn.

Evighets avkom og frø er vi alle.
Tankene har
røtter i slektenes morgen; de falle,
spørsmål med svar,
fulle av sæd
over den evige grunn;
derfor deg gled
at du en svinnende stund
økede evighets arv.

Bland deg i livs-fryden, du, som fikk være
blomst i dens vår,
nyte et døgn til det eviges ære
i menneske-kår;
yte din skjerv
inn til det eviges verv,
liten og svak
ånde et eneste drag
inn av den evige dag.