Romsdalen (Ukjent)

Jeg kommer på dekk; — morg’nen er klar; —
må dog se om jeg land-kjenning har.
Øyer er her, grønne, kvikke,
og sleipete skjær som hav-salt slikke,
snart disse, snart hine. De plasker herute

fortrolig, vilt, — og oppskremt tute
hav-fugl omkring oss, dale, stige.
Vi er i et rike
med storm-værs-minner og helt for seg.
Vi er på fiskerens vågsomme vei.
Langt ute eggen og stor-sei-stimen,
forteller kapteinen; just nå på timen
står seil innover der ute fra; —
fisket går bra.
Ja, ja, jeg kjenner dem nok igjen,
Romsdals-båtenes barkete menn!
De kunne seile når det kom an.
Jeg glemmer jo ganske å se mot land.
Det første syn,
etter tjue års savn, ved hjemmets port —
slår som et lyn.
I minnet stod det; men ikke så stort.
Hvor vidt jeg også lar øyet vandre,
den ene berg-kjempe over den andre,
den enes lend ved den andres skulder,
og dette til ytterste himmel-brynet.
Man står og venter et verdens-bulder:
den evige stillhet forstørrer synet.
Somme står hvite, andre står blå
med takkete, kappende, hissige tinder,
somme seg binder
sammen i kjeder og fremad gå.
Av veien små-folk! — Der inne «skjorten»!
Han messer jevnt i den høye forsamling
av urtids-storheter, ættens gamling.
Du tror det ikke? Som barn har jeg sport’n!
Jeg hørte ham tusene, tusene ganger,
alltid andektig, aldri med løynet.
I mine sanger
faller et skjær av hans hvite høyhet.

Jeg står og ser — og blir aldri ferdig.
De største tanker fra liv og sagn
strømmer mot synet, prøver iherdig
inntrykkets storhet å favne, måle.
De vider seg, hever seg, dampe, skråle; —
som myre-små-flid og kolibri-snakk
de triller tilbake; — jeg ber dem stanse!
Det er som ville i hansker og frakk
en herre by bergene opp å danse.
Nei, frist dem ikke; men gi deg hen!
Da skal du spore
at man blir større iblant de store.
Er du kun ydmyk, de sier det selv,
at noe er større enn deres største.
Se på den lille borende elv
oppe i skaret; og tenk på den første,
som stilt på isen og stenen gnog:
Kjempene skavedes fra hverandre!
Ett var de før, men måtte forandre
åsyn og vesen i vår-flom-tiden; —
millioner av år er det siden,
millioner det også tok.
Nå stamper fjorden inn mellom laget,
løfter syd-vesten og hilser på dem;
den som stundom i skodde så dem,
vet at han når dem like til nesen;
fjorden har intet oppdragent vesen.
Mot ham iler med bulder og kast
hele hans våte, uvorne familie.
Prøver så berget å sette ham fast, —
med våte fingrer, som var det en konkylie,
tar han det hele nærgående pass,
setter for munnen og tuter i det
med vesten-værs lunger, — så kan du vite,
larmen blir veldig og strømmen kvass.

Der åpner seg kysten! — Vi følger en fjord,
grå-svart og stor;
fosser og bekker fra begge sider
turer imot ham: tung som en svamp
sky-dotten langs etter fjellet glider; —
i sol-vær og damp
ser jeg igjen den evige kamp.
Dette er Romsdalens stride land!
Nå er jeg hjemme;
for alt som jeg ser, har øye og stemme!
Og folket? — Jeg kjenner hver eneste mann,
om aldri jeg så ham. Her er han tolket:
kjenner du fjorden, kjenner du folket.
En er fjorden midt i et slag,
en annen er han en solskinns-dag
i høyeste sommer,
når stille i strålende fryd han kommer,
og alt som har navn,
bare han ser det, han tar det i favn,
speiler det, vugger det, —
var det så fattig som grå-steins-mosen,
var det så flyktig som bekke-osen.
Å, for en glans! Der står en fortryllelse
over hans åpne bønn om unnskyldning
for hva som var; — uten omhyllelse
tilstår han alt; i inderlig hylning
speiler og spiller
han ømt om bergenes høye billed.
— Tenker de gamle: han er ikke ond;
vrede og glede i rikere monn
han eier enn andre; — er ikke falsk;
men like-sæl, lune-full, heftig, — Romsdalsk.
Fjellene vet det! De kjenner slekten,
vet, hvor det gjelder å legge vekten!
De så den klore
oppetter rabben med sigd for foret, —
så den på sletta ved elve-kanten
(jenta for glad i den spreke fanten),
så den i båten i store lag,
mennene drukne, kvinnene redde, —
så den også en alvors-dag;
den samme det var som fjellet kledde.
Bygdene veksler; men ta dem i bolk:
livlige sinn, som lengsler er lagt i,
melodiske dyp, men bølgeaktig’;
kaste-vinds-fjordene farget sitt folk.
Vikinge-ætt, jeg hilser din rede!
Høybygd er veggen, hav-gulv her nede,
sol-røyk i hallen av fosser og skodde,
tjeldet i grønt så langt I nådde.
Vikinge-ætt, jeg hilser deg selv!
Det koster inn under så store hvelv
en langsom kamp for å føle seg herre; —
ei alle det maktet ennå dessverre.
Det koster å løfte fjordenes arv
fra vellystig favn til kraft i sitt tarv.
Det koster; — men den som kan det, blir mann
Jeg vet det går an.