Pusjkins siste vilje (1946)

For hundre år siden falt i duell
den russiske dikter Pusjkin,
kammerjunker hos tsaren.

Hele St. Petersburg kjente ham
når han kom med sin unge hustru
hver kveld på et nytt ball.
Tsaren forlangte hans nærvær.

Det var såmorsomtå se ham
mørkt lenet op mot en søile –
trossig som et av hans egne dikt
mens dansen glitret omkring ham.

Han hadde skrevet om friheten
og egget avsindig til oprør;
fem av hans venner blev hengt,
andre sendt til Sibir.
Men tsaren var nådig mot ham.

Den oprørske kaltes til hoffet.
Herskeren ønsket å opdra ham
hver kveld på et nytt ball.

Hadde han drømt om folket?
Dikter, hvad vet det om skjønnhet?
Hvad annet er massenes arbeid
enn fundamentet for søiler?

Kjenner det kjærligheten?
Javel, i den snekolde natten
kryper to skinnbylter sammen…
Men se! hvor de dansende møtes
og viker i gåtefull ynde –

forfinelsen over din hustru,
den blyge og eggende leken
som kreves, før hun bedrar dig –

Pusjkin, her er du hjemme!
Nådig og god er tsaren
som skjenket dig fullkommen frihet.
Her kan du stå mot din søile,
mens andre dør i Sibir.

Her kan du stå mot din søile
til den blir marterpelen
og ringdansen jager omkring dig,
seirende, smilende hvisker de:
frihetskjemper og hanrei.

Så bryter fra den benådede
et hest skrik en kveld
mot en av de tusen han hater,
ydmykelsens, skammens, befrielsens skrik.
Duell

En tidlig vintermorgen.
Frostrøk over sne.
Hvit stiger ånden,
livets ånde,
fra to menn som står
på tredve meters avstand
med løftede pistoler.
Et skudd.
En hvit røk.
Dødens ånde
puster op fra et pistolløp.
Pusjkin er falt.
Dødelig såret
ligger han på den røde sneen
Det er slutt.
Det er ute med ham.

Men i en dødståke
ser han den andre,
det er ikke lenger en mann,
det er fornedrelsen, undertrykkelsen,
det er uretten
som står der og lever.

Ikke hvile nu.
Ikke søvn.
Døende
med underlivet splintret
kravler han op på knærne.
Han har sitt skudd igjen,
han tvinger hånden til å bli rolig,
mens smerten sliter ham i filler.
Blødende i sneen reiser han sig op:
ennu ikke!
Det er ute med ham,
men døende blir hanPusjkin,
døende blir han kampen.
Alt som er ham
blir rettet ut av den ville viljen,
hans sang, hans liv, hans død
blir siktet inn,
udødelig, mot skjenselen.

Han blir sitt folks hjerte
gjennem hundre år.
Under kosakklansene,
i hungersnød,
i borgerkrig,
blødende i sneen
reiser folket sig op:
ennu ikke!

Hans sang
er blitt handling
idag i hans folk,
som bygger sin frihet
med Pusjkins blodige vilje.