De norske studenters hilsen til professor Welhaven (Ukjent)

Lytt nå, du lutende sanger,
tonene strømmer tilbake!
Varmt om ditt sinn
ungdommens glade falanger
under ditt vindu dem jage
jublende inn.

Hjertenes gjenlyd seg gynger
høyt i det blå,
i det solsitrende blå,
hvori din sølverne tone den slynger.
Smiler du ikke ved målet,
du, som i vintren har vugget
forårets tekst?
Alt hva ditt mot har bestrålet,
alt hva ditt mismot har dugget,
nå har det vekst,
ranker seg opp om din skulder,
fyller din favn, —
fanger i roser ditt navn,
fanger din diktnings den koglende hulder.
Videre livstoget drager,
tankene suser som faner
over dets vei.
En blant de høyeste rager,
finnes på forreste baner,
den kom fra deg!
Oldtidens manende rune
høyt på dens skaft,
tyder hvor du tok din kraft,
løftende land i din ild-hu, ditt lune!