P. A. munch (1863)

Mange former har det Store.
Den, som her gikk bort, han bar det
som en tvil der tok ham søvnen,
men til slutt gav åpenbaring, —
som en øyets større se-kraft,
der gav syner med en smerte
over det som ei kan ses, —
som en flukt igjennom arbeid
fra det tenkte mot det visse,
fra det visse mot det ante, —
rastløs hast og ildfull veksel
med en Guddoms-oppfylt uro
der igjennom-stormet verden,
tok dens last av tvil og tanker,
bar dem, kastet dem — og tok dem
aldri trett, dog uten hvile.
Stille, han kjente en eneste havn:
familie-livets forsoner!
Lysmilde makter fikk ham i favn,
vugget med farger og toner.

Rett når hans hustro spillet ham inn,
inn mellom duftende birke!
Inn mellom blomstene, lengere inn,
inn under granskogens kirke!
Døtre seg nærmet, en for en,
svalte hans hete panne,
viftet ham luften uskyldsren,
nevnte det barnesanne.
Snart var han midt i den livligste lek,
alt mellom farger og toner,
skyene gled, og på himmelen steg
tindrende millioner.
Men som kornmo i en dunkel,
stille, drømfull høstkvelds hvile
skremmer tankene mot uvær, —
eller som et slag i båten,
når den glider som i søvne
inn imellom høye fjelle
i en rolig, luft-lett vårnatt, —
kun et enkelt sakte slag, og
ekko tager det og jager
ifra fjell-vegg og til fjell-vegg,
trosten våkner, orren skriker,
dyret reiser seg og lytter,
Stener triller, alt er oppe,
hunder varsler, bjeller skingrer
og all dagens strid er kommen, —
sådan kunne en erindring,
fallen dun-bløtt midt i leken,
vekke tankens alle skarer!
Og så jog det gjennom verden,
og så brant det i hans indre, —
men det ble til lys for andre!

Rasers utspring, ords forgrening,
navnes herkomst, lovers slektskap,
smått og stort i like smerte,
like hast og tvil mot målet. —
Der hvor andre kun så Stener,
så han glitre, så han funke,
hogde han seg gang mot gruven.
Og hvor andre stod for funnet,
sikre nå i et århundre,
fikk han tvil og grov i bunnen
dag med natt — og så det synke!
Men den uro som gav kraften,
drev ham titt utover målet;
for den klarhet han gav andre,
nye anelser bedrog ham.
Derfor: hvor han hadde været,
ville han ei mer tilbake,
skiftet stoff så titt som arbeid,
flyktende for egen tanke.
Men det tenkte slapp ham ikke,
fulgte voksende som ilden,
kastet i Brasiliens skoger,
følger stormen, følger stormen!
Hvor en fot ei før var kommen,
brentes vei for millioner! —
Nordens lande strekker brystet
opp i Nordis-havets tåke,
vinter-månedenes mørke
trykker fjellene og havet.
Og som landene, så folkets,
hele utspring og dets hitkomst
strekker opp i mulm og tåke.
Men som fyr igjennom tåken,
men som nordlys over mørket
glimtet lysende hans tanke.
Øm som om sin faders minne

søkte, spurte han det minste
for å finne folkets veier;
navn og graver, rustne våpen,
stener fikk han til å svare.
Over Asias urskog-fjelle,
gjennom sand og øde stepper,
bakved tusen års formuldning
så han spor av karavanen,
søkende sitt hjem mot Norden.
Og som flodene de fulgte,
fulgte dem hans rike tanke,
strømmende mot verdens-altet.
— Se dog hva hans uro skapte!
Se, den ville blott forsoning,
fant den ei, men underfulle
ny oppdagelser og veier,
— rett som hine alkymister,
der i søken etter gullet
fant ei det, men andre krefter
som i dag beveger verden. —

Det var dypest i hans vesen
den motsetnings kraft at tanken,
slået an av Nordens Saga,
tonte, bevet i melodisk
evig lengsel imot Syden! —
Ilden i hans brune øye,
glimtet av hans tanke hadde
slekt med improvisatorens
i de varme drue-lande.
Og hans lette stemnings-veksel
og hans fyrighet, som kunne
trelle de utslagne vintrer,
men til innfall kaste frukten, —
hin umåtelige rikdom,

hvori tanker, luner, toner,
glede, smerte, lek og alvor
uten opphør glimtet, spillet, —
det var som en dag i Syden!
Derfor var hans liv en reise,
en ustanset imot Syden!
Gjennom anelsenes tåke,
fra det dunkle mot det klare,
fra det kalde mot det varme, —
og hans eget arbeid broen,
som bar over fjell og hav-strøm!
Å, den stund han med sin hustro
og med sine leke-søstre
(barne-glade, friske døtre!)
stod hvor aftensolen lyser
over Kapitol og Forum! —
stod hvor verdens-hovedstaden
som historiens egne kilder
velter kunnskap fram av jorden!
hvor en klarhet, stor som luftens,
faller over de år tusen
som er gangne der til hvile! —
hvor han som historie-forsker
ifra Norden måtte synes
have roet om i skodden
på de dype, store fjorder; —
stod hvor døde sprenger mulden
og fremtriner selv som vitne
i den svære marmortoga; —
hvor gudinnene fra Delos
danser inn i fresko-salen
som to tusen år tilbake; —
Panteon og Kolosseum
kunne romme i sin skjebne
verdens skiftende utvikling; —
hvor en Hennes hist på hjørnet

skuet Cato, der han skred som
pontifeks i prosesjonen, —
skuet Nero som Apollo
løftes opp og tåge offer,
skuet Gregor, ham den vrede,
ride fram som åndens hersker
over all den kjente verden, —
skuet Cola di Rienzi
dyrke frihetens gudinne
under romer-folkets jubel,
pave Leo og hans store
velge for den herre Jesus
Aristoteles og Plato; —
men så atter sterke tider
reise den katolske kirke, —
inntil franskmenn kom og jog den,
og naturen ble til Guddom, —
men påny de gamle fromme
i de stille prosesjoner
med et lam som verdens-hersker! —
Alt det så den lille Hennes
der på hjørnet bak ved templet,
og den vise mann fra Norden
så hin Hennes og dens syner. —
— Ja, da han stod over Roma
i historiens høye klarhet,
og hans øye strebte langs med
bjergets rygg mot aften-røden, —
da gikk alle lengslens stråler
sammen i en salig anen,
da, — da så han i en kirke
som var større enn naturens,
og en fred han følte dale
som var mer enn øyeblikkets. —
— Og da annen gang han kom dit
gjennom dagers, netters arbeid,

akk, som gjaldt det hans forløsning,
da gikk Herren selv til møte,
førte ham ditopp og sa’e:
ta nå fred; nå har du vunnet!
Men til oss som ville klage,
vendte han seg om og sa’e:
«når jeg kaller, hvem tør si’e,
at den kalte ei var ferdig}»

Den som dør, han her var ferdig
Se, det tror vi midt i smerten;
tror, at han, som giver uro
(hin oppdagelsenes uro
som drev Newton, drev Columbus),
også vet når ro skal falle.
Men vi spørger, mens vi stirrer
etter hine tankens skarer,
som oppløste farer hjemad:
hvem skal annen gang dem samle?
Ti når han skar opp en krigs-pil,
møtte lendermenn og bønder,
og til hjelp fra Sverig, Danmark,
England, Franken raske skuter
fløy på havet mot hans merke!
Den uhyre konge-flåte
lå til ankers under landet;
vante var vi til å se den
eller til å spørre nytt fra
dens erobringer og tokter.
Hva den vant, vi har for evig;
men den selv har nå fått hjemlov.
Sammen står vi, ser det siste
seil i horisonten tone,
vender så og spørger sakte:
hvem skal annen gang dem samle?