Ode til en gresk vase (1946)

Du stillhetens jomfruelige brud,
du barn av fred og tidens sene gang,
du sagaskriver som kan bære bud
om det du kjenner, skjønnere enn sang!
Hva er det sagn som løvkranset går igjen
omkring din form med guder eller menn,
i hyrdens berge eller dalens skjød?
Hvem er de piker her som styrter vekk?
Hva røber jaktens lyst? og fluktens skrekk?
Og disse fløyter? den ekstasens glød?

De toner som vi hører, elsker vi,
men elsker dem vi bareaner, mer!
Spill derfor videre den melodi
som evig, blide fløyter er oss kjær!
Du skjønne yngling, du skal aldri gå
bort fra ditt spill, og aldri skal du nå
o elsker, til ditt mål, til kyssets lønn!
Så nær ved målet! Grem deg ikke dog!
Du elsker evig.Hunmå bli her og …
Kan aldri falme, men er alltid skjønn!

O lykkelige trær, som blomstrer nu
og ingengang kan visne, ingengang!
Og lykkelige, lykkelige du
hvis fløyte alltid skjelver ny av sang!
O, mere lykke, mere kjærlighet!
Så full av løfter, mens i fryd den vet
at den er åndende og søt og ung!
Så lik den vi andre får til del,
som herjer med sin lede i vår sjel
og gjør vår panne brennende og tung!

Hvem kommer hit til dette offersted?
Til hvilket alter fører du, o prest,
den kvige her, som rautende går med,
mens grønne kranser smykker den til fest?
Hvor er den lille by, ved flod, ved kyst,
på fjell måskje, som ligger ganske tyst
og folketom i offermorgnens skjær?
O lille by, der kommer ingen hjem
til dine gaters døde ro, av dem
som visstehvorfordet er øde her!

Du barn av Attika! med evig liv,
av marmor — menn og piker, hugges inn!
Med skogens løv og stier gjennom siv!
Du stumme form, du svimler for vårt sinn
som evigheten: kolde pastoral …
Når alderdommen kommer med sin kval
blir du igjen, når intet annet er,
en venn som sier til oss disse ord:
«Alt sant er skjønt, alt skjønt er sant.» På jord
er dette alt I vet. Vit ikke mer!