Norsk sjømannssang (1868)

(Ved båtstevnet i Stavanger 1868.)

Den norske sjømann er
et gjennombarket folkeferd;
hvor fartøy flyte kan,
der er han første mann.
På tokt og hjemme her
ved sund og skjær og fiske-vær
han har sin Gud i sinn
og setter livet inn.
Her er et folk i krig
for livet uavlatelig —
med dyre manne-fall
i kamper uten tall.
Det som er dagligdags,
det nevnes ikke nettopp straks,
og titt er ingen med
som bringe kan beskjed.
Men vesle fisker-båt
har båret fram så mangen dåd
av mot og herlig kløkt,
skjønt aldri den ble trykt.
Og mangen sjømanns liv
fikk dødens krans av tang og siv )
som burde hatt i gull
sitt navn blant kjempe-kull.
Sankt Olavs-korsets ros
rett høvde for en vestlandsk los
som reddet hundre menn
og hundre om igjen.
Og mangen liten gutt
som red på hvelvet hjem til slutt 5
når far var satt om bord,
han burde hatt et ord.

Dog Norges høye kyst
er landets eget moder-bryst
med næring og med gråt
ved sønners raske dåd.
I det er allting gjemt,
og der er ei den minste glemt
fra Hafurs-fjordens dag
til ham på siste vrak.
Det følte hver som kom
fra reist igjen og så seg om;
det følte hver som gikk,
i siste avskjedsblikk.
De følte hvor de for,
at landets lykke var om bord:
vår ære og vår makt
har hvite seil oss brakt.
Hurra for dem i dag
som farer under norske flagg!
Hurra for losen som
dem først i møte kom!
Hurra for dem som ror
sin fiskerbåt på hav og fjord!
Hurra for alles lyst:
vår skjæromkranste kyst.