Niels Henrik Abel (1902)

I
En ånd er oss nær.
Under stjerne-tegnet
for Norges oppgang
den tentes her.
Dens bane gikk like
mot høyeste rike,
der tanker stige,
og selv mot de høyeste der.
En ånd er oss nær.
Dens lysende hær
i tankesus
fyller vårt hus.
Som i en stor bølges
fjernt avstemte brus
seire, seire de feire.
De følges
av tanker som til hine hefter »
men ble ikke tenkt.
Da de kom etter,
var der stengt.
Det var tidlig på dagen;
men da de kom etter,
var der stengt.
Urokkelig som tiden
er tallenes viten.
Deres fletninger er,
i evig morgenskjær,
renere enn snøen,
finere enn luften,
men sterkere enn verden
som de veier uten skåler,
og belyser uten stråler.

Kantate ved hundreårsfesten 1902.

Og han har
satt skytende røtter
i erkjennelsens lov.
Der han var,
kan ikke tenkes uten ham.
Den gang han kjente
døden kom for å hente,
bad han den vente.
Han regnet og regnet
til han satte tegnet,
det siste,
under det som ingen ennå visste
og knapt forstod.
Nå er det forskningens rot.
Hans fødsels-stjerne
lyser fram til vuggen
vise menn fra det fjerne.
Hundre år
er her som i går.

II
Der ensomhet økes
av havgufs og mørke,
titt tanken slår innad
fra lek og fra ørke.
I omsyn av himmel,
av hav og av sten, —
blant hundre som grubler,
til tenker blir én.
På sværeste spørsmål
så må han fundere;
en bok som skal svare,
kun kommer med flere.
Det øde får øyne
som spør uten tål;
selv stjernene taler
om avstand og mål.

Får sådan en vinger,
så rommet han råder,
han svarer for verden
på tusenårs gåter. —
En vestlands-gutt var han
på vel et snes år.
nå verden ham eier;
men gutten var vår.