Nei, hvor blir du dog av (1872)

Nei, hvor blir du dog av, du, som eier den makt
å slå løgnen og uretten ned,
der har kringsatt mitt hus og har vondskapens vakt
på hver vei som jeg ut for min evne har lagt,
og som nå bryter inn
for med løgn og med hat
å belure mitt sinn
og besudle hvert fat
i mitt yndige hjem hvor vi harmløse satt.
Nei, hvor blir du dog av? Denne år-lange spott
har jo byttet meg bort for mitt folk,
har lagt tåker av løgn om mitt diktningens slott,
så det synes selv-dyrkelsens mudder-pøl blott,
og et troll-klumset dyr
er jeg selv, til forakt,
så de «dannede» flyr
eller samles til jakt
for å bringe sitt hat rett et gjeste-buds slakt!
Når jeg skriver en bok, «er den halv som jeg selv»
hvis jeg taler — forfengelighet.
Hva jeg bygger mot scenens fortryllede hvelv,
er kun dunst av mitt innbilske selv.
Når jeg slår for min tro
og den hjemlige skikk,
når jeg verger den bro
vi fra fedrene gikk,
er det bare fordi jeg en orden ei fikk.
Nei, hvor blir du dog av, du, som river itu
denne fule og kvelende løgn, —
og kan jage til havs all den pest-syke gru
som de har for begeistring og vilje-sterk hu, —
og har kjærlighets-favn
for det troende mot,
der i kulde og savn
på en morgen-vakt stod,
som skal holdes til hæren har lys for sin fot.
Kom, du Gud-fødte folke-ånd, aner du har
fra den jette-betvingende Tor.
Du kan ake på lyn med langt-rullende svar
til det trossige dverge-gny under ditt far;
du kan vekke den makt
som en folke-trang har,
du kan styrke den pakt
vi som fost-brødre skar,
da ved Hafur ditt ætt-store merke vi bar.
Takk, vår folkeånd, takk! — Bare tanken på deg
gjør til smått alt det små som jeg led.
Se, jeg vier meg helt til ditt komme, til deg,
og jeg kaster meg ned for ditt åsyn, for deg,
og jeg ber om en sang
av din kvedende munn,
så jeg kunne en gang
i avgjørelsens stund
reise kjemper for deg på vår fedrene grunn.

LAND-KJENNING
Og det var Olav Trygvason,
stevnet over Nord-sjø fram
opp mot sitt unge konge-rike
som ikke ventet ham.
Fikk han så første synet:
hva er dette for mur i hav-brynet?
Og det var Olav Trygvason,
landet syntes ganske stengt;
alle hans unge konge-lengsler
føltes mot klippen sprengt, —
inntil en skald oppdaget
hvite kupler og spir i sky-laget.
Og det var Olav Trygvason,
syntes han med én gang så
grå-sprengte, gamle tempel-murer,
snø-hvite hvelv derpå.
Lengtes ham da så såre
med sin unge tro stå innen-fore.
Landet seg åpnet, vår der var,
durende av fosse-brus,
storm-vær og hav-dønn rundt omkring dem,
selsom var skogens sus,
orgler og klokker hørtes,
kongen så seg om, kongen henførtes:
«Her er grunnen
funnen, funnen,
tempel-hvelvet
trosser helvet,
ånden bever,
hjertet fylles,
her den største
kun kan hylles!

Gid min tro stå
sterk som grunnen,
stige ren som
jøkel-runden,
ånden nå
naturens høyde,
fylt av Ham
som sammenføydde!»

Alle:
Olavs bønn vi
alle tåge
nå som da og
alle dage:
Ånden bever,
hjertet fylles,
her den største
kun kan hylles!
Gid min tro stå
sterk som grunnen,
stige ren som
jøkel-runden,
ånden nå
naturens høyde,
fylt av Ham
som sammenføydde!