Mitt følge (Ukjent)

Jeg kjører frem gjennom stråle-fryd
i søndags-stillhet med klokke-lyd.
Alt løfter solen, fra mygg til sæden,
som var den selve allkj ærligheten.
Og folk forbi meg til kirke kjøre,
snart stiger salmen for åpne døre,
— Godt mot! Du hilste på fler enn meg!
skjønt du i skyndingen så det ei.
Jeg har det herligste reise-følge,
skjønt det seg stundom mon listig dølge;
men når du så meg så søndags-glad,
var det fordi at vi flere satt,
og når du hørte meg dempet synge,
de satt i tonen som i en gynge.
Meg følger en med en sjel så stor,
for meg hun ofrede alt på jord;
ja, hun som 10, når min båt ble krenget,
og ble ei blek under uværs-henget,
ja hun, imellom hvis hvite arme
jeg kjente livets og troens varme.
Se, deri er jeg av snegle-arten
at huset bærer jeg med på farten,
og den som tror det er tungvint bør,
han skulle vite hvor godt det gjør
å krype inn under taket atter,
hvor hun står lys mellom barne-latter.
Ei måler tankens, ei diktets sønn
så høy en hvelving, så dyp en brønn
som fra den himmelske kjærlighet
til der den speiler i vuggen ned.
Ei sjelen lyser, ei hjertet dugger
som når ditt barn under bønn du vugger,
Hvem ei har kjærlighet i det små,
han kan ei mengdens, ei minnets få.
Hvem ei kan bygge sitt eget hus,
hva stort han bygger, går og i grus.
Med seir fra Moskva til Kartagena
han dør dog ensom på Sankt Helena.
Har først du bygget deg selv et feste,
så titt du frelser endog din neste; —
skjønt barne-henders og kvinne-verk,
det feste holder din sjel så sterk
at den går hel gjennom kamp og fare
og giver mot til den største skare.
Et enkelt hjem bar så titt et land
når ut det sendte dets frelser-mann,
og mange tusen av hjem det var
som landet frelst ifra slaget bar.
Og det som bærer det gjennom freden,
er hjemmets puls-slag i travelheten.
Tross alt det fine i fremmed duft,
helt ren alene er hjemmets luft.
Der møter bare det barne-sanne,
og synden kysses ifra din panne;
til hjemmet hist står der åpne døre;
ti derfra kom det, — og dit det føre!
Godt mot, du vandrer på kirke-vei!
Du ber for dine, for mine jeg;
ti bønnen bærer et stykke frem
på veien mellom de tvenne hjem.
— I bøyer inn; jeg må vidre kjøre,
mens salmen følger fra åpne døre.
— Godt mot! Du hilste på fler enn meg,
skjønt du i skyndingen så det ei.