Johanne Dybwad (1946)

Hvor ofte er det sagt at scenens spill
selv i sin velde, hørernuettil!
Jernteppet går. Kulissen bringes bort.
Teatersalen ligger tom og sort.

Alt som i farver, skrift og sten er skapt,
kan vidne evig. Må vår kunst gå tapt?
Her er vårt liv. Slik er det godt. Vi vet:
gold er triumfen over evighet.

En oldtidsdikter tegnet livets drag
som hat og vold, og alt er ens idag.
Intet går fremad, la oss hylde ham!
Men evig kunst kan være evig skam.

Vårt eget nu! Vårt håp, vår drøm, vårt blod!
Vi stjeler intet fra en ny slekts tro.
I dette livet er vi med og bygger,
og intet evig verk skal kaste skygger.

Det skapte lever. Her i nuets rum
står nuets seirende mysterium.
Et byggverk reiste hun, spent av geni.
Men hvad er stoffet det skal leve i?

Edelt som marmor, skiftende som ord,
så vekt som vann og groende som jord,
slik er det stoff hun tok i sine hender.
For det er menskesinn. Ja:dere, venner!

I deres sinn, av deres håp og kval,
har hun fått reist sin drømte katedral.
Var deres hjerter utbrente og øde,
har deres ansvar for et verk som døde.

Selv gav hun alltid. Blod og nerver sang:
bygg nu! det finnes ingen annen gang.
Av tankens makt og lidenskapens brenning
steg buene tilværs i lys og spenning.

Det er en kunst som elsker å «forstå».
Hun ikke; uforsonlig gikk hun på.
Hun er en ild, en bitter blest som renser,
og mot og sannhet har fått større grenser.

Et under er hun! Gjennem femti år
stod vestenværet fra en salt, ung vår.
Sol glitret over bølgene i lek,
og stormen mørknet til, og sjøfugl skrek.

Hun bringer rummets store åndedrag.
Fyll dine lunger lykkelig idag!
Gi videre til slekten hennes verk,
fordi du selv blev mere sann og sterk.

Da skal hun evig høre nuet til –
i alt hun øket: storm og lys og ild.
Vær henne verdig, venner! For vi krever
avdereat Johanne Dybwad lever!