Henrik Ibsen (1946)

Høit i den frysende eters øde
rider en rytter, isnende hvit.
Menneske, vig fra de evige stjerner!
Straffen skal storme fra frostbleke fjerner,
viljen og drømmen skal martres til døde –
rid ikke dit!

Anede templer med måneglød-søiler,
dômer av stjerner, altre av ånd,
rider han mot, den ensomme rytter.
Skalv der en lengsel mot snelandets hytter,
strammer han bare de blodige tøiler
hårdt i sin hånd.

Videre må han, videre lider han,
truende, trossige, veldige sjel!
Lykke og liv blev han dømt til å bøte:
bare en dødsmaskes marmor kan møte
dypenes isblikk; levende rider han
hesten fra Hel.

Evig det store skal skapes i smerte!
Alt skal du ofre! Hvad skal du nå?
Spør ikke, håp ikke! Bøi dig for kravet:
Atlantis blir nådd, når du synker i havet!
Ser du Jehova, o hungrende hjerte,
skal du forgå!

Men i sitt frysende favntak han kryster
lik av en lykke, i tryglende trang.
Blodet som brente, skriket i sjelen
stivnet; men stilt som en vårdrøm i telen
ånder et sus fra velsignede kyster,
Solveig, din sang.

Videre, videre! Aldri tilbake!
Templene kaller… Rid, rytter, rid!
Å ensomme hjerte, som aldri har veket
aldri har bøid sig for Bøigen og sveket, –
strål med din kulde for oss som er svake,
herd oss til strid!

Frysende skinner det store og sanne!
Varmehar titt klekket øgler av nid!
Du dødning deroppe! Sumpen er lunken,
hat er på jorden, himlen er sunken!
Så merk da med offerets islys vår panne –
rid, rytter, rid!