Håbet (1946)

Nu er det underet skal skje på jorden,
nu seirer håbet.

Ja, gjennem alt som lever, strømmer håbet:
det spede gresset, knoppene som grønnes,
de unge pikene med løv i armen,
og mødrene smilende mot barneøine,
alt håber!

Men gjennem lykken stiger det et angstrop,
et smertestønn, et liv som har fått dommen:
at det er håbløst;
en mann som elsket, drømte, stred for sine,
men nu alene med et evig ekko,
at det er håbløst.

Og hun, hvis sjel var håb, den unge moren, –
som nylig strålte mot det liv hun fødte,
hun håber ikke mer; hun bærer i sig
en annen byrde, voksende og grufull. –

Å liv der ute –
med løv og fuglesang og sol og latter –
blir ikke all ting ondt og uten mening,
når mennesker iblandt oss som vi elsker,
får myrdet håbet?

Men vi som går i strålene fra livet,
har makt å sette alt av lys mot mørket,
har makt å rette strålene mot døden.

Nu er detvisom skal si skaperordet –
den ensomste og svakeste kan si det –:
bli lys, bli håb!
For hver av oss kan gi sin skjerv til lyset,
kan bli en del av vårens seir på jorden,
en del avhåbet!