Fridtjof Nansen (1895)

Han satte ut, som tanken går
fra kjent mot ukjent, ved å ane.
Århundrers gjetning angstfull står
der han forsvant med Norges fane.
Normanna-åndens mot og tro
i fanen våker hos den sterke.
Når ser vi dem igjen, de to,
den ranke mann med Norges merke?
Det er som hadde han om bord
det unge Norges unge lykke,
som henter han oss hjem fra Nord —
i midnattssol vårt seiers-smykke.
Som fra vår tvedrakt ut han brøt,
de vonde ånder å besverge;
for smeltet i en stordåds glød,
vi herdes sammen til ett verge.