Dult kjærlighet (Ukjent)

Han tverr over benkene hang;
hun lystig i dansen seg svang.
Hun lekte, hun lo
med én og med to; —
hans hjerte var nær ved å briste.
Men det var det ingen som visste.
Hun gikk bak ved låven den kveld
han kom for å sige farvel.
Hun kastet seg ned,
hun gret og hun gret,
sitt livs håp, det skulle hun miste.
Men det var det ingen som visste.
Ham tiden falt fryktelig lang.
Så kom han tilbake engang.
— Hun hadde det godt;
hun fred hadde fått;
hun tenkte på ham i det siste.
Men det var det ingen som visste.