Det ligger et land (1859)

Det ligger et land mot den evige sne,
i revnene kun er det vårliv å se.
Men havet går til med historiedønn,
og elsket er landet som mor av sønn.
Hun tok oss i fanget den gang vi var små,
og’ gav oss sin saga med billeder på.
Vi leste så øyet ble stort og vått;
da smilte den gamle og nikket blott.
Vi sprang ned til fjorden, vi stirrede mot
den askegrå bauta, hvor gammel den stod;
hun stod der enn eldre, sa ingenting;
men steinsatte hauger lå rundt i ring.
Hun tok oss ved hånden og følge hun gav,
bort derfra til kirken så stille og lav,
hvor fedrene ydmykt har bøyet kne,
og mildlig hun sa’e: gjør I som de!
Hun strødde sin snø over fjellbratte li,
bød så sine gutter å stå den på ski.
Hun knuste med stormhånd det Nordhavs speil,
bød så sine gutter å heise seil.
Hun satte de vakreste jenter i rad
å følge vår idrett med smil og med kvad,
og selv satt hun høyt i sin sagastol
og måneskinnskåpen opp under Pol.

Da lød det et fremad! et fremad ennu
på fedrenemål og med fedrenehu,
for frihet, for norskhet, for Norge hurra!
Og fjellene selv roper langt hurra.
Da løsnet begeistringens rullende fonn,
da døptes vi av hennes mektige ånd,
da stod over fjellet et syn i glød,
som siden oss maner inntil vår død.