«De blinde» (1946)

På vei mot en blodig avgrunn,
drevet av hat og griskhet
i mørke fortvilete horder, –
hender det menskene stanser.

Frysende står de i natten,
i kval for den dom de har skapt sig.
Ingen har villet det: Angsthvite
hvisker de: vi er blinde.

Å dere som mistet synet
tilgi dem hvad de sier.

Ikke har dere fortjent det, at angst og hat
kalles blindhet,
dere som går i livet
med klarhet og ro og visdom
og mer enn noe: med mot.

Ett mot skal vi evig elske.
Ikke det motet som dreper,
som durer med død under himlen
og taler til vergeløse
med bomber og giftgass: motta
vårt vennskap eller din død!

Ikke det motet. Men livets
skapende mot skal vi elske,
det som erobrer fra døden
og seirer mot overmakten,
det stolte, smilende motet!

Dere kan lære oss det.

En dag i et håbløst mørke
begynner dere å kjempe.
En bøiet fange i cellen,
dømt å erobre verden. –
det er den blindes kamp.

Murene kan ikke stormes.
Der er bare én lov:å ville,
ville til murene viker.

Bare ett lys er i natten,
et hjertes brendende mot.

Strål hjerte! Skumringen sprer sig,
bleke konturer kan skimtes.
Nu stiger de frem — det er dag!
Det er friheten, det er verden!

Idag ber de blinde om hjelp.
Ikke for å bli støttet,
men for å kunne gå
friere, ingen til byrde.

De ber at du vilforstå
kampen før de har seiret.

Å seende! hvis du synes
at dine øine har elsket –
elsket solhvite snefjell,
onger som leker i sjøsprøit,
en kvinnes bøiede ynde, –
da hjelp dine blinde brødre.

Så går vi videre sammen.
Her er min hand, min bror.

Mendufår hjelpe tilbake, –
lær oss det smilende motet,
lær oss en vei av klarhet, –
lær oss åse!