Bergen (1946)

Med Nordsjøen ved huset – mot havets salte blest
som sprengte døren åpen, gikk veien vår mot vest!
Å store sang av frihet som vidde livet inn!
Men bak den sangen ventet en stillhet i vårt sinn.

Et sus av regn som sivet mot elv, mot vårgrønn eng,
et vær av vekst og mildhet og evig sammenheng.
Som dalen her, så slekten; ja, her kan livet si,
der finnes noget større enn det å være fri.

Den våte, milde vinden står om oss som et hjem,
den kjente slekter før oss; nær bringes vi til dem.
Som evighet, som mening vi føler livet gro,
fordi den vinden strøk oss, og trær og fjell forstod.