Av kantaten over N. F. S. Grundtvig (1872)

Hans dag ble den største i Norden var sett,
med midnatt-solens under den helt gikk i ett:
for lyset som han satt i, var lyset av «Guds fred»,
og det har ikke morgen, og aldri går det ned.
I lys av Guds fred han historien gav
som åndens gang på jorden, der død ei vet av.
I lyset av Guds fred han de fedres sterke vei
til følge og til varsku la’e åpen for deg.

I lys av Guds fred han årvåken var med, —
med folket hvor det bygde, med ånden som stred.
I lyset av Guds fred all opplysnings makt han så,
og hvor hans ord ble trodd, der folke-skoler gå.
I lys av Guds fred stod i bitreste sorg
for Danmarks folk hans trøst som en skinnende borg:
i lyset av Guds fred skal det tapte tas igjen,
og tusen-foll forøkes, hva som enn ligger hen.
I lys av Guds fred står hans oldinge-verd
som livets sum og amen til hans mandige ferd.
I lyset av Guds fred hvor det strålede, hans blikk,
når hvit han steg for altret med tilgivelsens drikk.
I lys av Guds fred kom hans ord over hav,
i lyset av Guds fred vugger salmen han gav.
I lyset av Guds fred, bak dets sol-stråle-foss,
der skjultes han, og der står hans minne nå for oss.