Ambarvalia (1946)

Enn går min vei i dal og på hei
og verden er sang og spill!
Så fjern hun er, men så kjær, så kjær,
min elskte er sterk og mild!

Å, tross de år og de mil som skiller,
og tross vår lodd og vår del,
husker jeg alt, og vandrer
med latter i min sjel!

Bort fra hver pusling som intet forstår,
går jeg mot berget avsted,
hvor solen tindrer; og jeg erindrer;
og ser at en dag går ned.

Gull er mitt hjerte, og verden er gyllen,
en fjelltopp er kysset av lys,
men luften er stille om bergets topp
med skumringens første gys,

til mørket stryker den dødsstille dal,
på larmende, mystisk fangst,
og vinden blåser og lyset går,
og natten er full av angst!

Og jeg vet at en natt på et annet fjell
i et sprog som jeg ikke kjenner,
hører jeg engang et bud fra dig
fra dem som var dine venner:

Jorden og himlen og blesten skal
si det fra fjell til fjell,
uten trøst og i mørke; og jeg
vet du er død den kveld.

Jeg går ikke til din messe,
jeg blir ikke gravølets gjest.
Din slekt vil sikkerlig vite sin plikt
og sørge ved dødens fest …

De vil rose alt som var dårlig
og glemme alt godt ved dig,
og undres hvorledes det hele skal gå,
og så vil de gå sin vei!

Men stillere enn en sovende
og frem med og fjern å se –
røres du ikke av gråten;
at det er koldt – hvad gjør det?

Lebene vil ikke le den natt,
hendene flyttes ei vekk.
Og endelig ligger ditt hår i ro
omkring de stivnede trekk!

Med snøfting og snusing og lommeduk
og sømmelig sorg i kor,
med vin og med skinke, blir de nok flinke
å senke en dronning på jord.

Deres døde små hjerter vil gå uten sorg
og følge ditt ensomme ridt.
Et høit og et modig og levende hjerte
visste de aldri var ditt.

Jeg vil ikke gå til din messe,
til mat og til drikkevarer,
jeg vil ikke si deres løgne om død
til den døde som ikke svarer.

Men snøfting og snusing og lommeduk
vil de gi dig til muldens natt.
Og så går de kolde og undrende hjem.
Og ormene vil ta fatt.

Men, leende, halvveis mot himlen,
hvor blesten går til og fra,
blandt stjernene kolde, der vil jeg holde
din Ambarvalia!