Den siste viking (1921)

Den siste viking av Johan Bojer er en av de store norske sjøromanene fra 1900-tallet, og den ble en internasjonal suksess som ble oversatt til en rekke språk. Utgitt i 1921, skildrer den det tradisjonelle lofotfisket og mennene som år etter år seilte nordover fra det nordnorske kystlandskapet for å fange torsk. Tittelen er ladet: dette er historien om en livsform som holder på å forsvinne, og mennene som lever den ut med noe som nærmer seg vikingers mot.

Handling

Romanens sentrum er Kristoffer Myran, en fisker fra Nordland. Han er ikke en helt i romantisk forstand – han er en arbeider, en far, en nabo – men han bærer i seg noe av det Bojer vil kalle en arv fra vikingene: villigheten til å seile ut i det ukjente, å møte havet på dets egne premisser, å risikere alt for å brødfø familien.

Romanen følger Kristoffer og hans mannskap på en av de årlige lofotturene – den lange ferden nordover om vinteren, der hav og vær er fiender og fisken er livsgrunnlaget. Bojer lar leseren følge det fysiske arbeidet: isingen av dekket, slitasjen på kropp og tau, søvnmangelen og knytneve-kuldedagene.

Men det er ikke bare kampen mot naturen som driver historien. Det er også menneskene: fellesskapet om bord, spenningene mellom menn under press, vennskapet og rivaliseringen som oppstår når mange er tvunget tett inn på hverandre over lang tid. Og der hjemme venter familiene – koner og barn som lever med usikkerheten om mannen kommer tilbake.

Karakterer

Kristoffer Myran er sterk, taus og hardtarbeidende – en type Bojer tegner med tydelig respekt og kjærlighet. Han er ikke en intellektuell, men han har en integritet og en ferdighet i det han gjør som romanen behandler som verdifull i seg selv.

De andre fiskerne om bord er like konkret tegnet: eldre menn som har gjort turen i tretti år, yngre som er på sin første lofottur, enkeltskjebner som romanen lar oss følge med interesse.

Temaer

Havet som livsbetingelse er romanens dominerende element. Bojer skildrer havet ikke som romantisk kulisse, men som en rå kraft som gir og tar. Det er ikke idyllisert, men heller ikke bare skremmende – det er der, uunngåelig, og mennene forholder seg til det med en pragmatisk respekt.

Fellesskap og solidaritet – fiskerlivet er kollektivt. Man klarer det ikke alene. Romanen er en hyllest til det praktiske solidaritetsprinsippet: at man passer på hverandre, deler byrden, stoler på mannen ved siden av seg.

En livsforms avslutning – «den siste viking» er ikke bare Kristoffer, men en hel måte å leve på. Industrialiseringen av fisket var i gang, og Bojer skriver frem de tradisjonelle metodene med en viss elegisk tone: dette er noe som holder på å bli borte.

Historisk og litterær kontekst

Johan Bojer (1872–1959) var en av de mest internasjonalt leste norske forfatterne i sin tid. Den siste viking ble oversatt til engelsk, fransk, tysk og en rekke andre språk, og slo an særlig i USA og Storbritannia der bildet av den norske sjømann og fisker hadde en sterk mytologisk appell.

Boken kom ut i 1921, noen år etter første verdenskrig, og den nådde et internasjonalt publikum som søkte historier om maskulinitet, mot og naturens storhet – historier langt fra skyttergravene og den industrialiserte krigens grusomhet.

I norsk sammenheng er romanen en viktig del av kystlitteraturen, i tradisjon fra forfattere som Jonas Lie, og den er fortsatt et levende dokument over en livsform som er grunnleggende for norsk kulturell selvforståelse.