Camilla Collett – biografi og pioner for kvinnesaken i norsk litteratur
Hvem var Camilla Collett?
Camilla Collett (1813–1895) er kjent som en pioner, og det er riktig nok. Men «pioner» er en kategori som lett blir til museum: ryddig, historisk, avsluttet. Den virkelige Collett er mer urolig enn den snille fortellingen om henne tilsier. Hun er Henrik Wergelands søster som ble usynlig i hans skygge mens hun levde. Hun er forfatteren som ga ut Amtmandens Døtre anonymt fordi det ikke fantes en trygg offentlighet for det hun ville si. Og hun er den skarpe, bitre essayisten som på alderdommen anklaget litteraturen og kulturen — og sine egne samtidige — for å ha sviktet kvinnene. Hun hadde rett i det.
Wergeland, Welhaven og det tapte
Camilla Collett ble født i Kristiansand i 1813 som datter av Nicolai Wergeland, prest og politiker med sterke meninger om det meste. Faren preget henne intellektuelt, men det var broren som kom til å overskygge henne: Henrik Wergeland, den store nasjonaldikteren, ble opphøyd til et norsk symbol mens han levde og til et monument etter sin død. Camilla var intelligent, observant og litterært begavet — og ble gift.
Mellom søsterforholdet til Henrik og ekteskapet med juristen Peter Jonas Collett [SJEKK: fullt navn og yrke] ligger en episode som kaster lys over hele forfatterskapet: den unge Camilla var dypt forelsket i Johan Sebastian Welhaven — den samme Welhaven som var Henrik Wergelands bittere litterære fiende og ideologiske motpol. Forholdet ble aldri noe av [SJEKK: om det var ensidig eller gjensidig, og hva som hindret det]. Det er noe i den historien som er typisk Collett: omgitt av menn med store, konflikterende ambisjoner, og selv satt på sidelinjen. Amtmandens Døtre handler ikke om abstrakte kjønnsroller. Den handler om hva det koster å ikke få velge selv.
Amtmandens Døtre — den første realistiske romanen
Amtmandens Døtre kom ut i 1854–55, og den kom ut anonymt [SJEKK: om det var fullstendig anonymt eller under initialer]. Det er ikke en triviell detalj. At en av de skarpeste samfunnskritiske romanene i norsk 1800-tallslitteratur måtte skjule avsenderens kjønn for å bli tatt alvorlig, er et poeng som sier mer om datidens offentlighet enn noe Collett selv trengte å si eksplisitt.
Romanen følger unge kvinner av borgerskapet som navigerer et system der følelsesliv og individuelle ønsker konsekvent underordnes familiens og samfunnets krav. Kjærligheten finnes — men den er ikke nok, og den er ikke ment å være nok. Ekteskap er økonomi, og kvinner er valutaen. Collett skriver dette uten melodrama, og det er det som gjør det effektivt. Romanen regnes som den første realistiske romanen i norsk litteratur: ikke fordi den er eksperimentell i formen, men fordi den nekter å pynte på det den ser. Hun beveger seg bort fra romantikkens idealiserte fremstillinger og retter i stedet blikket mot hverdagslivet, de sosiale strukturene og de psykologiske kostnadene ved å leve innenfor dem. Den tilnærmingen gjør henne til en viktig forløper for forfattere som Henrik Ibsen og Amalie Skram — selv om det er symptomatisk at litteraturhistorien har plassert henne som oppvarming til dem, ikke som noe i seg selv.
Essayene — den bitrere Collett
Det er i essayene den virkelige karakteren viser seg. I tekstsamlinger som Fra de Stummes Leir (1877) og Mot Strømmen [SJEKK: tittel og årstall] skriver Collett med en tone som ikke ligner noe annet fra perioden: tørr, presis, og med en åpenbar bevissthet om at hun sier ting som ikke er behagelige å høre. Hun kritiserer ekteskapets maktstruktur, den manglende utdanningen for kvinner, den økonomiske avhengigheten som gjør kvinner til gjester i sine egne liv. Men hun kritiserer også kulturen og litteraturen — den mannsdominerte offentligheten som bestemmer hva som er viktig og hva som ikke er det. Collett var ikke politisk aktivist i moderne forstand, men tekstene har en skarphet som gjør kategorien «kvinnesaksforkjemper» for mild.
At hun tilbrakte store deler av alderdommen i Europa [SJEKK: hvilke land og perioder], snarere enn å runde av livet trygt hjemme, gir et ekstra lag til bildet. Collett var ikke en lokal pioner som kjempet i en avgrenset norsk kontekst. Hun var en europeisk intellektuell som hentet inspirasjon fra kontinentets debatter og brakte dem hjem til en offentlighet som ikke alltid var klar for dem.
Mottakelse og skjebne
Amtmandens Døtre vakte oppmerksomhet, men ikke alltid av den rette sorten. Romanen ble lest, men Collett ble i lang tid plassert i kategorien «viktig for sin tid» — som er kulturlivets måte å legge noe i en skuff på. At hun selv, i sine sene essays, var bitter på litteraturens og kulturens behandling av kvinner, er ikke overraskende. Hun så ikke ut til å mene at tingene hadde gått fort nok. Hun hadde sannsynligvis rett i det også.
Som kvinnelig forfatter møtte hun de strukturelle barrierene som var regelen, ikke unntaket: en offentlighet dominert av menn, der en stemme som hennes ble hørt på delvis andre premisser enn en manns ville vært. Den anonyme utgivelsen av Amtmandens Døtre er ikke bare en historisk kuriositet — den er et symptom.
Hva hun etterlater seg
Camilla Collett døde i 1895. Hennes verk leses i dag både som litterære klassikere og som historiske dokumenter, men det er verdt å passe seg for den siste kategorien: «historisk dokument» plasserer en tekst i fortiden og gjør den til informasjon. Collett er mer enn det.
Det interessante er ikke at hun var tidlig ute — det er at hun var presis. Analysene av hvordan sosiale normer former og begrenser liv, av ekteskapets maktstruktur, av den dobbeltmoralen som tillater menn og kvinner forskjellige handlingsrom, holder seg. Ikke fordi ingenting har endret seg siden 1854, men fordi mekanismene hun beskriver er strukturelle, ikke historiske. Pioneren er det minst interessante ved henne. Det varige er at hun visste hva hun så.