Til min far (1871)

(Da han tok avskjed.)

Vår slekt engang den første var i landet.
I brede bygder på de store gårde
ennå den sitter; men i tider hårde
vår gren blev bøyet og dens kår et annet.
Nå rekker atter den mot lyset opp
med friske knopper i den myke topp:
din kraft har rettet den, din troskaps kilde
har mettet den inn i din aften silde.
Som slekten hviler, mens den kraft skal vinne
og av det dype i sitt vesen øse
og drage til seg hva som kan forløse
den evnens fylle, den som kall har inne, —
således følte jeg ennå i deg
en dump natur-makt, som du maktet ei;
den var så sterk at slekt til slekt vil levne
et stykke uløst av dens dunkle evne.

I den falt gnisten av min moders lyse
og varme sjel; og ekteskapets lykke
ble ei alene Eders alders-smykke;
men den vil lenge etter døden lyse.
Og hvis vårt folk engang vil rett forstå
det hjemmets billed i min diktning lå,
den troens, kjærlighetens stille heder,
da skal det derfor engang elske Eder.
Hvis Norges bonde, som jeg opp ham mante
av bygdens arbeid eller sagas rader,
engang vil minnes, — da du også, fader:
ved deg å elske var det ham jeg ante.
Og hvis den kvinne som jeg skride lot
i troens sol-glans og med ærbart mot,
av kvinner kjennes, da det vel tør hende
at de min eiegode moder kjenne.
Og nå I setter jer til aften-hvile
fra tungvint dagverk og fra mange strider,
og taler sammen om henfarne tider,
om mangt et livs-trett skritt de tusen mile,
nå vil som solen over vinter-sne
en takk-fylt glede innad ruten se
og harde minner med sitt skinn forgylle,
så livet samler seg i troens fylle.
Men ingen takker dog så varmt som sønnen,
for hvem I levede i angst og beven
fra vingens aller første sakte sveven, —
og hvem til Gud I bar hver dag i bønnen.
Å vit, når blodet meg for voldsomt jog,
det var som hender om mitt hode tok,
og titt, når stille jeg i anger blødte,
det var som Eder jeg hos Herren møtte.

Se, derfor beder jeg om å få kraften
til nå (for livet vi skal atter møtes
og håp hos minner under skjemt forsøtes)
å kunne skjenke dem en deilig aften!
Å la, når barne-barn på armen le,
dem riktig morgen i sin aften se!
Så legger glade de engang i døden
sitt hvite hode inn i morgen-røden.