Kantate ved hundreårs-festen (1909)

FOR «NORGES VEL»
(29. desember 1909.)

En bygd i vår —
har du sett den, når
uten regn den står?
Tørr elveseng,
med kantestrå som knaker,
bleksottig eng
og korstubbet aker.
Uten glans og mot
trør skogen
opetter berget,
som om nogen
kastet seid på dens rot.

Intet i dens ly
kan den verge —
fra dyret til det hårfine fly.
Slunken kommer kua
ut fra båsen,
stanser ved seterbua
og rauter opp i det tomme.
Øverst i åsen,
på ytterste topp,
mekrer geita mot himlen opp:
Når skal dette være omme?
Stundom vekker tunge skyer
leven og snakken
bortover bakken.
Men himlen dem håner;
den sig fornyer
og blåner.
Gamlefar i stua
tapte lengst trua
på almanakken,
og gamlemor ved grua
på gikten,
som var hennes tegn.
Den hadde lengst spådd regn —
et mistak som ikke var likt den.
Regn, regn!
ropte skog og mark,
regn, regn!
alt levende fra Noæh ark.
Regn, regn!
Hele naturen
stod sturen:
en brud som forsmektet,
en brud som brudgommen fornektet
Og så kom regnet —
ikke med torden og styrtende skrål,
som var et hærverk dets eneste mål.

Nei, i det spinkle og vare begynnende
hørtes melodisk et småmuntert nynnende som til en dans. Og førenn en sanset det,
mere kom til, og så sang det og danset det.
Uråd å skjelne hvor mange der var
av svingende, syngende, luft-lette par.
Nerover berget og skogen det bar,
bortover elva og utover dalen,
lystig var stemningen, stor nok var salen.
Der hvor de syngende, dansende svevet,
farger der tentes, det bøydde seg hevet,
duftbølger fulgte det dansende kor,
og sang fløy til værs av den dans-trådte jord
Men under sin jubel slett intet de glemme,
de hører den sakteste klagende stemme,
de frelser det usleste grasstrå i klemme,
går inn til det innerste hjerteblads gjemme,
og ned hvor de tynneste rottrevle-fingre
seg tørste og bleke om jordklumpen slingre.
Sådan en gjerning vårt selskap har gjort!
Norge, som lå der så fruktbart og stort,
savnede samling til hverdagens dont.
Folket var fattig, og veiløst og vondt
var det å ferdes. Tørrvær og frost
herjet det hjelpeløst. Sultefors kost
bødes i fjøset og ofte ved bord.
Skogen var vanvyrd, den steinfylte jord
syntes ei dyrkbar, og endeløs myr
pustede surt på det vesle bestyr. —
Sådan det var her for hundre av år.
Du kom som regn til den smektende vår!
Først blygt som en stille og hjertemild regn
gaver og råd til den enkelte egn —,
så kunnskapens, planenes skapende regn
over det hele! Nu landet har hegn
mot uårets makt — i den rikere jord,
den klokere hjerne, det lysende ord.
I det som gav fart ifra da og til nu,
mange har del, men den største har du.
Fra dyp-pløyet jord og fra ut-tappet myr
de sterkbygde hester, de melktunge kyr,
de ull-svære sauer, de meskede svin . . .
de kommer og neier: Vår ære er din!
De egg-rike høns og den vesle kanin,
De kakler og hopper: Vår ære er din!
De voksende hager med bikuber til,
de blomstrer og surrer: Vår ære er din!
Og meieridrifta og hjemlandets vin,
de byder til fest — og festen er din!
I dag er det beste i landbrukets vekst
blitt bokstaver i din berømmelses tekst.
I dag blir din prosa til dikt og musikk —
en søndag på hundreårs-ukens trafikk.