Havet (Ukjent)

(Av Arnljot Gelline.)

. . . Havet stunder jeg mot, ja havet,
hvor fjernt det ruller i ro og høyhet.
Med vekt av fjelltunge tåkebanker
det vandrer evig seg selv imøte.
Skjønt himlen daler og landet kaller,
det har ei hvile, og ei det viker.
I sommernatten, i vinterstormen
det velter klagende samme lengsel.
Mot havet stunder jeg, ja mot havet,
hvor fjernt det løfter den kalde panne!
Se, verden kaster sin skygge på den
og speiler hviskende ned sin jammer.
Men solen stryker den varm og lysblid
og taler freidig om livets glede.
Dog like iskald, tungsindig rolig
den senker sorgen og senker trøsten.

Bøndene. Se Olav den helliges saga, der Torgny på Uppsalating
reiser seg på bøndenes vegne og krever fred med nordmennene.
Fullmånen suger, orkanen løfter,
men taket glipper og vannet strømmer.
Låglandet nedhvirvles, bjerge smuldre,
mens jevnt det skyller mot evigheten.
Hvor hen det drager, må veien vandre.
Hva en gang synker, det stiger ikke.
Ei bud der kommer, ei skrik der høres;
dets egen tale kan ingen tyde.
Mot havet er det, langt ut mot havet,
som aldri kjenner en stunds forsoning!
For alt som sukker, det er forløser;
men drager vid’re sin egen gåte.
Føl denne selsomme pakt med døden,
at Alt det gir ham, — seg selv kun ikke.
Jeg føres, hav, av ditt store tungsinn
og slipper ned mine matte planer,
og later flyve de bange lengsler:
din kalde ånde mitt bryst skal svale!
La døden følge, på byttet lure:
vi skal nok spille en stund om brikken!
Jeg sliter timer ifra din rovlyst,
mens fram jeg skjær’ under vredesbrynet;
du skal kun fylle mitt spente storseil
med dine susende dødsorkaner;
din bølges rasen mer skyndsomt bære
mitt lille fartøy mot stille vanne.
Hva heller ensomt og mørkt ved roret,
forlatt av alle og glemt av døden,
når fremmed seil fra det fjerne vifter,
og andre stryker forbi i natten,
å merke strømningens underdønning,
— havhjertets sukk når det drager ånde
og bølgens smågang mot bjelkelaget,
— det stille tidsfordriv i dets tungsinn.

Da skyller lengslene langsomt over
i allnaturens havdype smerte,
og nattens, vannets forente kulde
min sjel utruster for dødens rike.
Så kommer dagen! Og motet springer
i lange buer mot lys og hvelving,
og skipet snøfter og legger siden
med vellyst ned i den kalde bølge,
og gutten klatrer med sang mot toppen
å rede seilet så det kan svulme,
og tanker jager som trette fugler
om mast og ræer, men får ei feste . . .
Ja, ja, mot havet! Dit drog jo Vidgar!
Som han å seile og så å synke
i skipets forstavn hos Olav Trygve’!
Med kjølen kløve den kalde tanke,
men fange håp av den minste luftning!
Med dødens fingrer baketter roret,
men himlens klarhet utover veien!
Og så en gang i den siste time
å merke naglene give etter
og døden trykke på plankelaget,
så vannets frelsende strøm kan komme!
Da legges ned i de våte kluter
og fires dit hvor det evig tier,
mens bølgen ruller mitt navn mot stranden
i store måneskinnsklare netter.
FRA MONTE PINCIO1
Aftenen kommer, solen står rød,
fargende stråler i rommet henskylle
lyslengsePns glans i uendelig fylle; —
fjellet forklares som åsyn i død.

En høyde over Rom, byens spaservei, hvor musikken spiller og
den fornemme verden møtes hver kveld.
Kuplene gløder, men lengere borte
tåken langs markenes blålige sorte
vugger oppover som glemselen før:
over hin dal dekker tusen års slør.
Aft’nen, hvor rød og varm,
blusser av folkelarm.
glødende hornmusikk,
blomster og brune blikk. —
Fortidens store står rundtom, knapt kjente,
bundne i marmor og vente.1
Vesper det ringer, i rødmende luft
tonenes offerdamp tåker og spredes,
kirkenes hellige halvmørke bredes,
aftenbønn bever i ord og i duft.
Ildbeltet over Sabinerne spennes,
bluss på Kampagnen av hyrdene tennes,
Roma med lampene frembryter matt,
likesom sagn av historiens natt.
Gjennom den unge kveld
hopper en saltarell’;
svermere knaller til
latter og morraspill, —
tankene streber i farger og toner
trofast mot det som forsoner.

Lyset har tapt i sin lydløse kamp,
himmelen hvelver de dunkelblå buer,
dypt fra dens evighet stjernene luer,
jordmassen synker i tåke og damp.
Øynene flykter fra mørket mot staden,
møter et liktog med fakler i gaten;
natten det søker, men lysenes flag
vifter dog håp fra den evige dag.
1 Marmorbyster av Italias navnkundige menn står rundt plassen
pa Monte Pincio.

Muntert en mandolin
lyder til dans og vin,
munkesang, gatelek
døves av tappenstrek, —
gjennom det drømmende livsårens banken
glimter med daglys i tanken.
Stille det bliver, enn dunklere blå
himmelen våker og venter; — oppunder
fortid som drømmer, og fremtid som stunder,
usikre bluss i det rugende grå!
Men de vil samle seg! Roma fremstige
lystent en natt for Italias rike;
klokkene kime, kanonene slå,
minnene flamme på fremtidens blå!
Yndig om håp og tro
opp mot nygifte to,
jubler en sanger til
sitar og fløytespill.
Sterkere lengsler får barnesøt hvile;
mindre tør våkne og smile.