Godt mot (1870)

Jeg sender disse sanger hen
på venners bønn til kvinner, menn
i Nordens trenne lande.
(At Finnlands folk blant dem er med
på sangen under Nørreled
må jeg med takk jo sanne.)
Jeg sender dem — og ser det nu:
de fleste har ei hva min hv
har sterkest følt og båret;

litt er for flyktig, litt for kort,
litt har på lagret dampet bort,
litt er for ungt av året.
Jeg levde mere enn jeg sang;
jeg tanker, harm og jubel slang
omkring meg hvor jeg gjestet;
å være hvor det nettopp gjaldt,
det var meg nesten mer enn alt
som ved min penn ble festet.
Alt sant og sterkt har vokse-sted
og kanskje også evighet,
om sverten ei det fanger,
og han som tenker minst derpå,
men tør i livets slingring stå,
blir beste folke-sanger. —
Jeg hørte engang om en fest
i Spania; en landsens hest
ble sloppet inn i ringen;
dernest en tiger av sitt bur; —
den gikk en stund omkring på lur >
sa la den seg på bringen.
Og folket klappet, jublet, lo
da tigern sprang og hesten slo,
men fikk dog ei se blodet;
ti tigern tumlet att og bak
for hestens landlig-plumpe slag
og lå en stund på hodet.
Da hujet, hisset alle mann
og kvinner med; balkongens rand
de helte seg utover.
De skrek, de tirret tigerns mot,
de ville alle have blod, —
og atter fram den vover.

— Og folket jublet, klappet, lo
da tigern sprang og hesten slo;
— men blod de fikk ei skue;
for lykken hadde hesten kjær,
og tigern kom den ikke nær^
men spentes i en bue. —
Hvem vant til slutt, det vet jeg ei;
for denne landsens hest er jeg,
og kampen har ei ende; —
men byen, hvor den foregår,
og dette klapp og jubel får,
den tør du kanskje kjenne! —
Jeg kjemper helt foruten hat;
det som jeg elsker, gjør meg glad,
skjønt varm og vred tillike.
Det er mitt blod, min sjel der går
i hver en linje som jeg slår,
og derfor går den like.
Men som jeg står her nå i dag,
jeg har ei hevn, jeg har ei nag
mot noen mann på jorden, —
gi så igjen litt hjertelag
til den som bare mente sak
og elsker hele Norden! —
Selv går jeg på min sanger-vei
med ærefrykt først inn til deg,
du største ånd i Norden,
som vred, profetisk varslet gry
bak Nordens tunge morgen-sky,
der skalv i lyn og torden; —
men siden blid bak hav og hell
av sagas og av troens vell
på bondens sæd har spillet; —
nå snø-fjell-hvit på nitti år
av tidens strøm tilbake får
ditt eget høye billed.
Til deg så, i hvis sanger-vår
«de tusen sjøer» s Finnland står
og vemods-mektig toner.
Vår stammes ånd i evig sus
går grense-vakt i sangens brus
mot Østens millioner.
Men står jeg i vår egen gård,
et stjerne-billed øyet slår
med alt sitt rike under.
Det lyser: Henrik Wergeland
utover Norges bleke land
i minnets klare stunder.
For Nordens unge nutids-folk
er disse tre den største tolk
som alt mitt liv skal prise;
for under deres tanke-krets
jeg nynner modig og tilfreds
på Nordens fremtids-vise.