Gamle Heltberg (Ukjent)

Jeg gikk på en liten, meget pyntelig skole,
på hvilken både kirke og stat kunne stole.
Den dreidde helt stillferdig i stats-maskineriet,
og skjønt det kunne høres på hjule-knirkeriet
at sjelden den smurtes av åndens talg,
så var på hine kanter slett intet valg:
vi måtte gå der til vi ble store.
Jeg gikk der også, — men leste Snorre.
De samme bøker, de selv-samme tanker,
som lærer etter lærer på kongelig forordning
i slekt etter slekt selv-forsagende banker,
— og som ene skaffer lærer og lærling befordring! —
De samme bøker, de selvsamme tanker,
som flinkt av hele slekten gjør en eneste én,
en fortreffelig fyr som kan stå på ett ben
og ramse hele leksen, som det slippes et anker! —
De samme bøker, de selvsamme tanker,
ifra Hammerfest til Mandal — (sådan staten oss sanker
i en allting og oss alle konserverende forening,
hvori alle pene folk får én eneste mening!) —
De samme bøker, de selv-samme tanker
kameratene åt; men jeg tapte appetitten
og så lenge vrakte kosten til jeg endelig ble kvitt den —
og hoppet så glad over hjemmets skranker.

Hva meg møtte på reisen, hva jeg tenkte derved,
hva som steg i min sjel på det ny-valte sted
hvor fremtiden lå, det jeg later i stikken
for å skildre hva jeg så på «studenter-fabrikken» .
Skjeggete karer, titt over de tredve,
og slukne på hvert ord, satt og trellede bredved
rejiserede kropper på sytten år,
sorgløst-galne som spurv i vår.
— Kraftige sjø-menn, hvis eventyr-sinn
først drev dem av skolen i livet inn, —
men siden på tokt til den attrå som krever
lys av tenkningens sol over alt det som lever.
— Fallerede kjøpmenn, som stilt bak sin disk
hadde beilet til boken, inntil kreditor blebisk
og tok varene fra dem. Nå de leste «på lån».
Og ved siden dovne «løver», — det var nesten som hån!
— Unge ærgjerrige, «norske» jurister,
«preler» 1 og preke-lystne seminarister,
— kadetter med en skade på arm eller ben,
— bønder, hvem en skole falt altfor sén: —
her de alle ville bryte i latinen frem
på ett år eller to, — imot åtte eller fem.
De hang over benken, de lå imot veggen,
i hvert vindu satt to, én just prøvede eggen
på sin ny-slepne kniv i den blekkete pult.
Gjennom tvenne åpne rom var det dørgende fullt.
Lang og slåpen, i halvdrøm, på ytterste linje
satt og grunnet for seg selv Åsmund Olavsen Vinje.
Anspent og mager, med farge som gipsen,
bak et kull-svart, umåtelig skjegg Henrik Ibsen.
Jeg, den yngste i laget, gikk og ventet på parti,
inntil nytt kull kom inn, over jul Jonas Lie.
Men «mannen», vår sjef på det logiske tog,
«gamle Heltberg» av alle var den snurrigste dog!
Som bare hadde en «preliminar»-eksamen til den «norske» (ikke
latinske) embets-eksamen.
I pels-støvler stod han, i hundeskinns-trøye
(for astma og gikt måtte kjempen seg bøye.)
Ei skinn-lua skjulte hans panne, den høye,
hans klassiske drag og hans mektige øye.
Nå krum-bøydd av smerte, nå reist av sin kraft,
han kastet sterke tanker, og han kastet ikke lavt.
Kom lidelsen verre, og den møttes igjen
av viljen i hans sjel, og han tok som et spenn
mot anfall på anfall, hans øyne de flammet,
og hendene seg knyttet, som om dypt han seg skammet
fordi han hadde veket en stund! — ja, da var vi
dypt slagne av det store i kampen, da bar vi
et billede hjem fra hin stormende tid
da det suste gjennom landet en «Wergelands-rid»
Det var krefter i de karer som var med på hin lek,
det var vilje i de krefter som den gang steg.
Nå stod han der tilbake, forglemt i sin krok.
Men gjerningen han gjorde, den var en høvdings dog!
Han sprengte tankens evne av skole-puggets bånd,
hans lære var selvstendig, hans førelse var ånd;
personligheten typisk: på trøndersk-hedemarkisk
skar han fore i teksten; og uinnskrenkt-monarkisk
var hans vrede over feil; — men den la’e seg straks,
eller steg til en patos av edleste slags,
som oftest slo tilbake i selv-ironi
og en styrt-regn av vidd, hvorved ingen satt fri. —
Sådan styrte han sin «horde», sådan gikk det gjennom
landet,
det klassisk-skjønne land som vi herjet så forbannet!
Hvor forferdet stod ei Cicero, Virgil og Sallust
på forum og i templet hvor vi rasede just!
Det var atter Goter-toget over Romas ruiner,
det var Tors og Odins ånd over Jupiters latiner,
—og den gamles «grammatikk» 1 var en dvergesmedet
hammer:
når han svang den, da det gnistrede og kastede flammer.
Heltberg hadde utarbeidd en særegen latinsk-grammatikk, høyst
merkelig.

Den flokk av «barbarer» han førte av sted,
hadde just ei til mål hist å sette seg ned.
Den ble ikke «latiner», ei fremmed tenknings trell;
men den ble under toget alt mere seg selv.
Han innvant språket for oss som en tenkningens lov,
og de som fulgte med ham, fikk et liflig behov
til utferd og til under, fikk erobringens mot
til angrep på hva hittil som uløselig stod.
Hver tolkning han gav, ble som syn vi hadde hatt;
det økte vår unge personlige kraft.
Hans billeder ble nedslag i vår skapende lyst,
hans vidd ble styrke-prøve, den gav evne til dyst,
hans velde var oss vekten hvorpå smått fra stort ble skilt,
hans patos bud fra kampen som luede stilt.
Den syke kjempe lengtes så titt fra sin krok;
han ville, om enn kun i én eneste bok,
vise litt av hva han var, vise fler det enn oss:
han lå hver dag for utferd; — men kastet aldri loss.
Hans «grammatikk» kom ikke! 1 Han selv gikk derhen
hvor tenkningens lov ikke skrives med penn.
Hans «grammatikk» kom ikke; — men det liv den
har hatt,
behøvde ikke svertens forlengende kraft.
Det levde i hans sjel, så mektig, så varmt,
at tusen bøkers liv imot det bliver armt.
Det lever i den skare selvstendige menn,
hvis tenkning han gav marg, og som finnes igjen
i tingets sal, for skranken, i skolen, i kirken,
i diktning og i kunst, og hvis levnet og virken
har vist seg å have en sterkere art,
fra Heltberg deres ungdom gav høyere fart.

I tjue år hadde han talt om å utgi den; ja, til og med fått
tilskudd av stortinget til det; men den skulle alltid forbedres.