Da norge ikke ville hjelpe (Ukjent)

«Skjønt den store Flerhed af det norske
Folk sikkerlig ikke ønsker nogen nærmere
politisk Forbindelse mellem de forenede
Riger og Danmark» skulle vi dog hjælpe!
( Stortings-Kommitteens Pluralitet. )

Nei, så du vil hjelpe allikevel!
— å, Gud, hvor stort!
Når først du får avstengt ditt norske fjell
til siste port!
Når først du er viss på han kommer ei hit
med sine sår
og fyller med sin så bestandige strid
din stille gård!
Hvem er han? — Han er blott en dødstrett mann,
din egen bror,
som kjempet alene for deg, for land
og for vår mor! —
Du roper ut til ham: «Stå fast, slå på,
forsvar vår grunn!
Hvis andre vil komme, jeg kommer også
— om en liten stund!
Men ikke her inn; for ditt rinnende blod
kan plette vårt gulv.
Lukk porten! Der er han igjen i din fot
Germaniens ulv! —»
— Så vender han om for å slåss igjen,
du lukker, du!
Når siden du kommer med flere menn,
er han slitt itu!
Når siden du står, hvor hans blod det rant,
du kommer i hv . .
ser asken, ser pipen hvor gården brant,
da gråter du!
Når siden du seiler i Kattegat
og gjennom Belt,

du finner ei mere den danske fregatt
med rød-hvitt felt,
du hører ei mere kommando-ord
i Wessels språk,
ei all den livsalige sang ombord
bak Danebrog.
Du møter ei latter, du ser ingen dans
under hvite seil,
du følger ei kunstens langt viftende krans
om mast og speil.
Men alt det vi eiede der ombord,
til havs er satt,
hvert skjold og hvert minne i dypet det for
en vinter-natt.
Det var i den samme fregatten skjøt
under Norges land
nød-skudd på nød-skudd, mens sjøen brøt
med tang og sand,
en båt sattes ut for å hjelpe dem,
men vendte mot havn . .
da drev fregatten mot Tyskland frem
og brøt sin stavn!
Da fløy ifra borde hver stump av vårt,
hvert slektskaps spor,
det hivdes i havet, det ryddedes bort
med forbannelsens ord!
Den nordiske løve, den gamle grå
gallions-figur,
den hogdes istykker, fregatten lå
som en nedskutt mur.
Den sattes i stand, og den sattes ut
ved Tysklands fot,
men svart-gult var flagget, en ørn slo ut
hvor løyen stod.
Da atter vi seilte i Kattegat,
det var så tyst,
der lå kun en tysk admiral-fregatt
under Skånes kyst.

Gav ingen salutt og gav intet hurra,
vi var ei kjent . . .
— Nei, det er umulig, vi drømte kun da,
det er aldri hendt!
At vi har fornektet din broderrett
i farens stund,
har givet deg hjelp, men så kaldt og slett
som fremmed kun, —
at vi har for din skyld fornektet Gud,
vårt blod, vår ed,
fornektet naturens befalende bud
fra evighet, —
har givet deg hjelp, men med blikket vendt
og nølende hv, —
nei, det er umulig, er aldri hendt,
— og hender ei nu!
Da stod våre klipper i aftenglød
som fyrtårn kun,
som bad hver en seiler å vende for støt:
Her er svikfull grunn!
Da ble hver en vårflom mot Skageraks hav
vår histories gråt; —
hver vilje her vokste, så straks sin grav,
men aldri dåd!